Når katten er borte danser musen

“When the muse proposes, and the editor disposes. Then we have trouble”, skriver Nachmanowitch (1990). Kritikeren kan stoppe et lovende prosjekt før det har startet. For det er gjerne slik at den indre kritikeren dømmer kreatøren før det er noe å bedømme. Kritikeren kan være god å ha med seg under skapende arbeid, men dømmer den før det er noe å bedømme, eller etter arbeidet er ferdig, er den ikke lenger konstruktiv.
  
Den kreatives kritiker dukker gjerne opp når barndommens imaginasjon kolliderer med virkeligheten, og det kan være utfordrende. Men selv om barnet er kreativt, har det ennå ikke funnet inn til margen av stor kunst. Forskjellen på barns tegninger og de barnlige tegningene til Picasso, er at Picasso, på godt og vondt, har tilegnet seg liverfaringer – og transformert denne inn i kunsten.
  
Frykt er føde for den indre kritikeren. Det kan være frykten for å mislykkes, for tap av omdømme, for å miste levebrødet, for å snakke i forsamlinger, for uvanlige sinnstilstander, tvil om eget talent etc. Uansett årsak, står frykten som en vegg mellom oss selv og friheten til å skape.
  
Store kunstnere som Brahms var også hemmet av frykt, noe som særlig kom til uttrykk når han sammenligninget seg med Beethoven. “You don’t know what it feels like to be dogged by that giant”, uttalte han da han ble oppfordret til å skrive en symfoni (ibid.). Jo, det er storartet å sitte på skuldrene til en stor mester – men ikke la mesteren sitte på dine.
  
Noen ganger løper vi i sirkler rundt det vi frykter. Vi kan være besatt av en tanke, eller en smerte. Den sikreste vei ut av runddansen, er å gå rett til smertekilden, og finne det som skriker etter å få uttrykt seg. Å overgi seg til den åpne og sårbare tilstanden, trenger ikke være en kamp eller tegn på svakhet. Tvert i mot, kan det føre til at vi et øyeblikk mister oss selv, slipper tvilen og går forbi de hemmende mønstrene. Som William Blake uttalte det: “If the Sun and Moon should ever doubt, they’d immediately go out”.

Vi kan oppleve den tekniske flinke som mangler “det lille ekstra”, mens det rufsete uttrykket kan berøre oss til tårer. Dette er også temaet i historien om “En ny fløyte” som du finner nederst i bloggen. Noen ganger må vi slippe frykten for å få et gjennombrudd. Slik at musen og kritikeren kan danse lik et par som har kjent hverandre i lang tid – og være skapende!




Picasso: Girl in front of Mirror

Eventyr som metode

Eventyr kan være en morsom og insiktsfull metode for å knekke koder. Enten det gjelder utfordringer i relasjoner med andre, eller utfordringer i sitt indre univers. Å bruke eventyr til å reflektere, er en av flere metoder du vil møte når du går på safari i lekerommet.

Magien til eventyrene og mytene ligger i det skjulte aspektet. For hvem er egentlig prinsessen i berget det blå? Kan hun representere et låst aspekt hos meg selv, som trenger å reddes? Eller er ”hun” selve eliksiret, den hellige gralen, som helten får i gave etter sine store prøvelser?
  
"Eventyret gjør at vi kan lytte som voksne, men på samme måte lytter også det indre barnet" (fra forelesning med Anette Juell Ødegaard, Nikut 19. februar 2010). Derfor når opplevelsen inn til flere plan i sinnet, og skaper en dypere forståelse. Mytene er som en egen livgivende kraft, hevder Clarissa Pinkola Estés i Kvinner som løper med ulver (2007).

En liten smakebit på Oscarvinner for beste animerte kortfilm 2008 (klikk her)

"Peter og Ulven" er historien om den lille gutten Peter som bor sammen med bestefaren sin i nærheten av en skog. Han får ikke lov til å gå utenfor gjerdet hvor ulven ligger på lur. En vakker vårdag lurer imidlertid Peter seg ut sammen med vennene sine; en fugl, en katt og en vimsete and. Dagen forvandler seg til et spennende eventyr når ulven plutselig dukker opp. Kan Peter inneholde aspektet av både fuglen, katten og den vimsete anden? Kan Peter til og med være ulv?

På Safari i lekerommet kan vi skape heltens reise fram til skatten. Vil du være med –
så heng på!











Illustrasjon: Edmund Dulac, Firebird

Learning by doing

Fortell meg, og jeg vil glemme

Vis meg, og jeg vil huske

Involver meg, og jeg vil lære 

(Konfusius) 

Bøker og foredrag kan være inspirerende, men den dypeste kunnskapen kommer gjennom egen erfaring.

“Learning by doing” er et sentralt begrep innen kunst- og uttrykkspedagogikk. Eller som den amerikanske psykolog og filosof, John Dewey, sa det: “learn to know by doing and to do by knowing”. Hver gang du virkelig gjør en oppdagelse, er den original, selv om tusener av andre har oppdaget noe liknende før. Verdien av oppdagelsen består i at den bidrar til et kreativt skapende intellekt. Hvis oppdagelsen er ekte, ærlig og redelig, hvis den er ny og frisk for deg, da er den original i kvalitet, selv om andre allerede har gjort den samme oppdagelsen. Poenget er at den må være førstehånds, ikke hentet annenhånds fra andre.
   

Hver enkelt erfarer livet fra en annen vinkel enn alle andre. Når du går på Safari i lekerommet vil du bli ledet inn i aktiviteter hvor du kan hente ditt genuine uttrykk og dine egne svar på en lekende måte.

Inspirasjon fra Lîla

Hva er egentlig denne kilden hvor de gode ideene kommer fra? Hvor kommer inspirasjonen fra? Nachmanovitch (1990) kaller denne indre kilden av spontan kreativitet for Lîla (sanskrit). Det betyr noe sånt som å leke, spille og elske fra en større bevissthet. Nachmanovitch sier videre at strømmen alltid er der. Vi kan velge å åpne opp, eller være lukket for den.
    

En improvisatør operer derfor ikke fra et formløst vakum, men fra tre billioner år med organisk evolusjon, alt dette som er blitt kodet inn i oss (ibid.).
    

Innenfor hinduismen (ikke-dualismen), er Lîla en måte å beskrive all virkelighet, inkludert kosmos, som resultat av kreativ lek ved den guddommelige absolutte – Brahman.
    

Lîla er også brukt i et ordspill i tittelen på Olivier Messiaen mest kjente orkesterverk, Turangalîla Symphony. Messiaen uttalte at tittelen på stykket skriver seg fra to sanskritord, Turanga og Lîla. Sammen betyr disse “kjærlighetssang og salme av glede, tid, bevegelse, rytme, liv og død.
    

I noen sammenhenger brukes Lîla som betegnelse for tidsfordriv. Muligens for å beskrive en tilstand der det mentale settes til side, og det kreative får spillerom. ”Elv” er en annen litterær betydning av Lîla. Mens på svensk, spansk, og noen slaviske språk, er Lîla betegnelsen for ”fargen lilla”.

Kanskje Lîla er en flommende lilla elv som spiller fritt i vårt indre, mens vannet leker langs bredden?

Wassily Kandinsky maleri Improvisation 19 (1910)

Å improvisere

Improvosasjon er mesternøkkelen til kreativitet, skriver Stephen Nachmanovitch i Free Play (1990). Beethoven og Mozart var store improvisatører. Formelle konserthus i nittende århundre stoppet improvisasjonen. Industrialderen bidro med sitt ved å innføre spesialisering på de fleste områder i livet. 

Kun en håndfull komponister skrev musikk som på mystisk vis var koblet til den kreative kilden. Resten av musikerne spilte verkene note for note på konsertene. Improvisasjon ble gjenoppdaget gjennom jazzmusikken, hevder Nachmanovitch videre (ibid.).
  
Improvisasjon kan brukes i alle kunstformer, og være en del av det daglige liv. Den mest vanlige formen for improvisasjon, er faktisk å snakke. Hver samtale er en form for jazz. Kanskje er det derfor politiske taler ikke alltid virker helt ekte? Fordi de er forhåndsskrevet, og derfor uten improvisasjon?
  

Vi kan bevisst bruke improvisasjon også i det kreative arbeidet. Vi kan gjøre øyeblikket av inspirasjon til å bli en del av det daglige liv. Som et balinesisk ordtak poengterer: Vi har ingen kunst, alt vi gjør er kunst.

Sinnet som leker

På et tidspunkt blir det lekende barnet voksen og stenger for den kreative kilden. Prestisje og kritikk kan være et stengsel for den barnlige kreativitet. Så hvordan gjenoppdager vi det lekende barnet og får kontakt med de grenseløse kreative krefter?

Det er i leken, og kun i leken, det enkelte individet er i stand til å være kreative og bruke hele personligheten. Og det er bare ved å være kreativ at den enkelte oppdager sitt selv. (Winnicott: Playing and Reality 1971).
  
Den store Zen mester Hakuin, uttrykte det slik ”If you forget yourself, you become the universe”. Sagt på en annen måte: Når vi er transparente uten noe å skjule, og avstanden mellom språket og det “å eksistere” forsvinner, da kan musen snakke! Den mest potente musen i oss alle, er det indre barnet.

Forskjellen mellom impuls og regler beskrevet av E.E. Cummings:

when god decided to

invent everybody
he took one breath
bigger than circustent
and everybody began

when man determined to destroy
himself he picked the was of shall
and fining only why
smashed it into because

På tysk finnes et eget ord for ”å leke uten et hvorfor”,  funktionslust. Gleden ved leken er selveksisterende. Det betyr ikke at vi må være barnslige for å gjenfinne kreativiteten. Modne kunstneres kreativitet kommer når en voksen med gode ferdigheter greier å åpne den klare kilden til en ren lekebevissthet.

Safari i lekerommet kan gi en mulighet for sinnet til å leke ut det rigide.