Å pleie kreativiteten

“Det kreative sinn leker med det instrumentet det elsker.” (Carl Jung)

Det er ofte stor avstand mellom det vi ønsker å gjøre, og det vi faktisk gjør. Kreativitet må ut, for å kunne eksistere. Som Martha Graham sier: Det er en energi som kommer til deg for å gjøre seg synlig, og fordi det bare finnes én av deg gjennom alle tider, er denne helt unik. Hvis du blokkerer den vil den aldri noensinne eksistere gjennom noen andre – og bli borte for alltid.
(Fritt oversatt fra Agnes DeMilles Dance to the Piper 1953)
  
Kreativ skriving, brainstorming og drodling kan være smarte verktøy for å fremskynde en kreativ prosess. Men det er bare gjennom å praktisere hver dag at kreativiteten blir en del av hele livet. Praktiseringen gir den kreative prosessen dermed en tilstand av noe som allerede er en del av dagliglivet. Så når inspirasjonen kommer dalende, kan den uttrykke seg med én gang. Dette er den essensielle syntesen – å strekke øyeblikket fra inspirasjon inn i flyten til å faktisk gjøre det. Inspirasjon er derfor ikke lenger noe som kommer og går etter gudenes velbefinnende. Ved å øve får vi ferdigheter, og lærer å elske det instrumentet vi bruker. Å praktisere pleier kjærligheten til instrumentet.
  
Innen Zen Buddhismen sies det at alt fra å gå, snakke, vaske gulvet o.l. – er å praktisere. Er det kjedelig, så prøv på en annen måte – og vips, så har vi improvisert og koblet inn det kreative!
  
Til og med kunstnere med lang erfaring og som er eksperter innen sitt felt, kan kun gjenoppdage uskylden og vekke nysgjerrigheten ved å gjøre ting på en ny måte. Vincent Van Goghs livslange studier av fargene er et eksempel. Han jaktet stadig etter det han kalte bryllupet mellom to farger, alltid i håp om å gjøre nye funn for å uttrykke kjærligheten mellom to elskende komplementære farger. Utforske deres flørting og deres motstand, utstrålingen av en lys tone mot en dyster bakgrunn. Gjennom stadig nye måter for å finne balansen mellom animus og anima, pleide han kjærligheten til det instrumentet han elsket.

Kraften i grensene

For å kunne slippe oss løs og danse fritt på et tak, kreves det at vi har et gjerde slik at vi ikke trenger å være redde for å falle ned. Grenser kan være nødvendige for å skape et trygt lekerom. Grenser kan også lekes med ... vi kan male kun sirkler, danse bare liggende gulvet, eller gjøre som Picasso i hans blå periode, å male kun med blå farge.

Det kan ofte bli bedre kunst ut av et lavt budsjett, enn med et høyt. Fordi et lavt budsjett krever at vi må improvisere, setter det kreativiteten i sving. Og som kjent kan hvisking noen ganger høres bedre enn skriking.

Jazzimprovisatør, Nachmanovitch, forteller i Free Play om et kreativt gjennombrudd ved å bringe inn grenser. Han og kollega Ron Fein hadde tilbringt lang tid i studio uten å komme noen vei, da de oppdaget et kart over Los Angeles som lå på bordet. Fein bestemte seg for å spille hovedveiene og Nachmanovitch stikkveiene. Det resulterte i vilter og harmonisk lek gjennom å følge strekene på kartet.
  
Poeten Wendell Berry mener det finnes to muser. Den ene kjenner vi som musen for inspirasjon, den gir oss visjoner og ønsker. Men det kan være vanskeligere enn det, mener Berry, fordi det finnes også en muse for virkeliggjøring. Den kommer igjen og igjen for å fortelle: “dette er musen for form”. Sistnevnte kan bidra best når den fungerer som et hinder. Den kommer for å forbløffe, og avlede oss fra den planlagte kursen. Muligens er det her den virkelige reisen til den kreative kilden kan begynne?
  
I Frankrike har de et begrep, bricolage, som betyr å lage kreative uttrykk ved å bruke materialer som til enhver tid er for hånden – uavhengig av deres opprinnelige formål. Vi kan ta det ordinære og gjøre det til noe ekstraordinært, med en dose “bricolage”.

Grensene og begrensningene kan altså være kreativt på flere måter. Fordi det finnes grenser, kan vi også kjenne på den store friheten det er å bryte dem.

Kraften av "feilene"

Do not fear mistakes. There are none (Miles Davis). En østersperle blir til på bakgrunn av at et fremmedlegeme, ofte et sandkorn, er kommet inn mellom kappen og skallet på muslingen. Den reagerer med å utskille et lag perlemor omkring fremmedlegemet. Muslingen forvandler dermed både sandkornet og seg selv inn til noe helt nytt. Og perlen blir gestaltet etter østersens egen natur.
       
Noe som oppleves som feil kan vise seg å bli til perler, en frisk mulighet til inspirasjon. En musiker eller skuespiller som opplever at utstyret bryter sammen før en forestilling, må ta i bruk det hun har tilgjengelig. Og akkurat der – kan det alkymistiske gullet ligge gjemt. Fra historien kjenner vi mange vitenskapelige gjennombrudd som startet med at det ble gjort en feil.
  
Det er ikke alltid omstendighetene er perfekte, og enhver kreatør kan kjenne på irritasjon over ytre forstyrrelser. Men noen ganger kan nettopp dette bringe oss nærmere musen. Et eksempel er den buddhistiske poeten Thick Nhat Hanh som praktiserer en form for telefonmeditasjon: “Når telefonen avbryter meg i arbeidet, bruker jeg den første ringetonen som en påminnelse om at jeg må puste i mitt eget senter. Den andre til å huske å smile, og den tredje til å gå til telefonen og svare med verdighet.”
  
Irriterende ting, eller mennesker, kan få oss til å hente fram indre ressurser på de mest fantastiske måter. Vi er da ikke lenger et offer for omstendighetene, men i stand til å gjøre omstendighetene til et verktøy for kreativitet.

The peal av Anne Weirich