Samtale med bildet

All the works of man have their origin in creative fantasy. What right have we then to depreciate imagination? (Carl Jung)

Det var Jung som først så nytten av å aktivt bruke det imaginære for å hente svar fra sitt indre. Jungs egne visualiseringer, drømmer og kunstverk ga ham en avgjørende innsikt i psyken. Ifølge Jung har bilde-baserte opplevelser sitt eget selvstendige liv.

“Hva sier bildet?” hører du ofte på kurset Safari i lekerommet. I likhet med Jung, bruker vi maleriet til å hente svar på utfordringer i hverdagen, eller til å bli bedre kjent med vårt eget kreative sinn.
  
Ta utgangspunkt i en bevegelse eller en følelse som sitter i kroppen, og overfør den til bildet ved å male den. Slik kan bildet brukes til å ta kontroll over noe som oppleves som kaotisk og overveldende. Ved å overføre dette til maleriet, oppleves det som noe utenfor oss selv, og kan dermed være enklere å hanskes med. Eller vi kan omsette noe som i utgangspunktet ikke er visuelt, inn til en håndgripelig form.
  
Vi fokuserer på den kreative prosessen og bildets estetiske kvaliteter, framfor å tolke eller analysere det. Med estetiske kvaliteter menes her farge, form, struktur eller strøk. Dette kan inneholde spontan informasjon, som hjernen ennå ikke har tolket inn i vanemønster eller tillærte oppfatninger. Vi har en usensurert og ikke-dømmende holdning til bildet. De estetiske kvalitetene er altså en ren kilde til informasjon, genuint tilpasset fra vårt eget indre, som vi kan øse av. Den kreative prosessen stopper gjerne opp når den rasjonelle delen av hjernen tar over. Dess lengre vi kan holde den åpne samtalen med bildet igang, desto mer informasjon kan vi hente fra det.
  
"Det er en naturlig impuls å prøve å forstå og forklare våre opplevelser når vi avslutter noe" (Wästlund & Svendsen: Fontene nr. 7, 2007). Dette er årsaken til at vi på Safari i lekerommet lar det samme bildet være med oss gjennom alle samlingene. Bildet kan bli en samtalepartner like nært som en hvilken som helst annen relasjon. Det er alltid tilstede – og vi kan forlate det når vi går hjem.

Å skape sammen

“It takes two to know one” (Gregory Bateson i samtale med Nachmanovitch). Når vi skaper er vi aldri helt alene om den kreative prosessen. Selv når vi utfører arbeidet alene henter vi, bevisst eller ubevisst, inspirasjon fra omgivelsene rundt oss. Slik har også den kreative gruppeenergien på Safari i lekerommet forundret og forbløffet oss mange ganger, og på kurset benytter vi den også bevisst til å skape felles prosjekter. Det aller beste med å skape sammen er møtet i “enhet”, der vi skaper et nytt “språk” sammen. Der det ikke er snakk om å møtes på halvveien, men å avdekke noe nytt fra alle parter.
  
Det er en særegen form for kreativ energi som genereres når folk skaper sammen. Kall det synergi eller kollektiv flyt. Hva enn du kaller det, er det en opplevelse som har potensial til å endre våre oppfatninger av hvem vi er, og som viser oss hvordan vi kan få til mer med litt kreativ hjelp fra andre. Vi speiler hverandre og sanser hverandre, vi vet ikke hvor vi skal, men etter kort tid finnes det en struktur, fordi vi har startet noe og åpnet sinnet til de magiske eskene hos hverandre. Her flyter informasjonen raskere enn ved planlegging. Det som kommer fram er ikke et gjennomsnitt eller kompromiss, men et tredje sted som ingen ville nådd individuelt på egen hånd.
  
“Det er forunderlig å se at to musikere som møtes for første gang, kan begynne å spille sammen og skape musikk som har helhet, struktur og som kommuniserer klart – selv om de kommer fra forskjellige bakgrunner, har forskjellig tradisjon, og før de i det hele tatt har vekset to ord” (Nachmanovitch 1990). Kanskje kan vi sammenligne det med evolusjon, der to gener kommer sammen og skaper noe helt nytt?
  
I det engelske språket kalles dette fenomenet for “entrainment”. Oversatt beskriver det å synkronisere to, eller flere rytmesystemer, inn i én puls. For eksempel hvis en gruppe håndverkere hamrer på en bygning, vil de etter få minutter automatisk falle inn i samme rytme. På samme måte vil den enkeltes kroppsrytme ressonere med hverandre og tones inn til å havne på samme frekvens.
  
Mange har erfart at et abeidsfellesskap styrkes av alles energi, selv når vi jobber på ulike prosjekter. Som kjent kan et prosjekt dras videre både ved å få inspirasjon – og ved å kjenne på irritasjon fra dem vi arbeider sammen med. Det er ofte lettere å lære av andres mistak, enn fra egne.
  
McNiff (2003) viser hvordan vi kan dyrke denne spesielle typen kreativ energi som genereres av personer som jobber sammen. Dette brukes også aktivt i meditasjonsgrupper, der gruppeenergien drar alle til større utholdenhet.
  
Noen jobber er kanskje for store til å klare alene – eller så er det rett og slett bare morsommere å samarbeide med andre?

Det er kanskje “entrainment” som setter sufidanserne i transe ved å snurre rundt til de tones inn i samme rytme?











Lisa Dietrich: RUMI (Mixed Media)