Det som kommer til syne

Kunst- og uttrykkspedagogikk har en fenomenologisk tilnærming til et kunstuttrykk. Fenomenologi handler om “det som kommer til syne”. Det som ligger i erfaringen til den som har skapt uttykket. Et fenomen som kan leves og lekes, men ikke forklares.
  
Fenomenologien er en tilnærming som tar sikte på å forstå meningen av de menneskelige livserfaringene som kommer til syne og hvordan de oppleves. “Virkeligheten, som den trer fram for vår bevissthet” (Lykke & Meyer DeMott, Estetisk veiledning: 2008).
  
En fenomenologisk tilnærming fremstiller hvordan vi umiddelbart opplever og oppfatter kunstuttrykket, uten å trekke inn bakenforliggende årsaker. Uten å tillegge det egne tolkninger. Denne umiddelbare fremtredelsen gir den mest grunnleggende kunnskap vi kan få, og kan ikke erstattes av mer naturvitenskapelige eller psykologiske tilnærmingsmåter. Å beskrive det vi ser med følelse, men uten å tillegge det våre egne følelser.









William Blakes maleri av Isaac Newton som kartlegger naturen.

Sansene er sjelens støvsugere

er et beskrivende sitat av K.E. Løgstrup (1966).
Sansene bor i kroppen, og søker det sinnet trenger for å komme i balanse, sier Melinda A. Meyer DeMott i Estetisk veiledning (2008). Gjennom oppvarming av kroppen, åpner vi gradvis sansene. Våre fantasikrefter vekkes og vi kan hente fram våre bilder, farger, forestillinger eller vårt musiske jeg.

Når sansene vekkes gjennom kunstneriske uttrykk, kjenner vi oss mer levende. Vi blir vitalisert og kan få økt energi. Kunstuttrykket holder smerte, glede og håp i en form. Gjennom kunst- og uttrykk lager vi et ”holdende rom” hvor sjelen kan bo.
  
De forskjellige uttrykksformene (modalitetene): Musikk, dikt, bevegelse/dans og visuelle uttrykk som bilde eller skulptur, har alle noe felles som binder dem sammen. De er intermodale. Vi aktiverer forskjellige sanser gjennom forskjellige uttrykksformer. Men fordi disse snakker sammen, kan vi integrere en opplevelse på flere plan.
  
Lytt til et vakkert stykke av Chopin: Hva ser du for ditt indre øye? Kanskje en bekk som renner og klukker, en danserinne som beveger seg over scene-gulvet, farger og former, eller et minne fra en fin vårdag?  

Å ta i bruk fantasikraften

Når vi går på Safari i lekerommet kan vi bruke imaginasjon. Vi aktiverer dermed vår fantasikraft, vår forestillingsevne, eller gjøre bruk av et indre bilde. Det imaginære er et begrep forbi ”eksisterer” eller ”ikke eksisterer”. Det blir et slags tredje alternativ som omslutter det som er sant og det som er usant. Det blir større enn det. Som et eksempel kan vi si at hvis jeg er i drømmen, og av meg og drømmen, er det drømmen som er størst.

“Imagination is more important than knowledge. To raise new questions, new possibilities, to regard old problems from a new angle, requires creative imagination av marks real advance in science". (Einstein i Imagization (1993) av Gareth Morgan.

"Imaginasjon er ikke evnen til fantasi – som om den var et mentalt verktøy egoet kan hente frem når det passer seg å være kreativ. Nei, imaginasjonen er den fundamentale adgang til en verden full av levende kvaliteter." (Per Espen Stoknes, Sjelens landskap 1996: 28).

I Principles and practice of expressive arts therapy (2005) opererer Paolo Knill ut fra to nivåer å oppleve tilværelsen på. Fritt oversatt handler dette om:
• Hverdagsværen: En persons vanlige måte å forholde seg til verden på.
• Alternativ væren: Å gjøre noe annerledes enn det vi er vant til. Vi kan leke med historien, forme den om. Når vi åpner sansene våre, åpnes porten til imaginasjonen. En skapende prosess starter, noe nytt dukker opp og endrer hverdagsverden. Formen har sitt eget liv og et eget budskap.

Kreativ gruppe

Å være kreatør kan kjennes ensomt når de spennende idéene uteblir. På kurset Safari i lekerommet vil du jobbe sammen med andre kreative i en gruppe. Det kan vise seg å være fruktbart for å finne ny inspirasjon. 

Det gir en romslighet og en frihet til å gå inn og ut av gruppen. Den enkelte kan veksle mellom eget arbeid og å forholde seg til de andre i gruppen.
    I Creating with Others av Shaun McNiff (2003), beskrives hvordan energien i en gruppe drar alle fram til å skape noe som er større, mer storslagent, enn det den enkelte har mulighet til å gjøre på egen hånd. Å være i flyten der skapelsen er felles, der vi går ut av oss selv slik at personlig kritikk eller ide-eierskap oppløses.
    Kreative grupper atskiller seg fra samtalegrupper ved at den har en struktur som gir tid og rom for deltakernes ønske om avhengighet av andre, og ønske om å utforske eget billedmateriale – for så å se og bli sett gjennom egne uttrykk (fra forelesning med Anette Juell Ødegaard, Nikut 19. februar 2010).

En ny fløyte

Dette er et japansk folkesagn som gir en smak av hvilke kreative gjennombrudd vi kan oppnå når hindringene er borte. 

En ny fløyte ble oppfunnet i Kina. Og en japansk mestermusiker oppdaget den subtile skjønnheten i tonen. Han tok den med hjem, hvor han holdt konserter over hele landet. En kveld spilte han med en gruppe musikere og musikkelskere som bodde i en liten landsby. På slutten av konserten, ble hans navn ropt opp. Han tok ut den nye fløyten og spilte et stykke. Da han var ferdig, ble det komplett stille i rommet en lang stund. Til stemmen fra den eldste musikeren hørtes lengst bak i salen: “Som en gud!”

Neste dag, da mesteren skulle reise videre, nærmet landsbyens musikere seg ham og spurte hvor lang tid det ville ta en dyktig musiker å lære å spille slik. – Mange år, sa han. De spurte om han ville ta en elev, og de avtalte så dette. Etter at han hadde reist, bestemte de seg for å sende en ung mann. En briljant talentfull fløytist, følsom for skjønnhet, flittig og troverdig. De ga ham pengene til livsopphold og undervisning, og sendte ham på vei til hovedstaden, der mesteren bodde.

Studenten ankom og ble godkjent av mesteren, som tildelte ham en enkelt, liten melodi. Først ble eleven gitt systematisk undervisning, og han mestret alle de tekniske problemene. Han kom til sin daglige leksjon, satte seg ned, og spilte sin lille melodi – og alt mesteren kunne si var: “Noe mangler”.

Studenten øvde i endeløse timer, dag etter dag, uke etter uke. Alt mesteren sa var: “Noe mangler”.  Han ba læreren om å endre melodi, men det ville han ikke. Det daglige spillet, den daglige “Noe mangler” fortsatte i måned etter måned. Studentens håp om suksess og frykt for å mislykkes ble stadig forsterket, og svingte fra irritasjon til mismot.

Endelig ble frustrasjonen for mye for ham. En natt pakket han sekken og gikk slukøret derfra. Han fortsatte å bo i hovedstaden en tid, helt til pengene tok slutt. Han begynte å drikke. Til slutt, fattig og sliten, drev han tilbake til sin egen del av landet. Skamfull over å vise sitt ansikt til tidligere kolleger, fant han en hytte langt ute på landsbygda. Han hadde fortsatt sin fløyter, og spilte fremdeles, men fant ingen ny inspirasjon i musikken. Bøndene som passerete hørte ham spille, og sendte sine barn til ham for å ta nybegynnerleksjoner. Han levde på denne måten i årevis.

En morgen banket det på døra hans. Utenfor sto den eldste musikeren fra hjembyen hans, sammen med den yngste studenten. De fortalte ham at det skulle være en konsert samme kvelden, og de hadde alt bestemt det ikke ville skje uten at han kom. Med litt innsats overvant han sine følelser av frykt og skam, og nesten i transe plukket han opp en fløyte og gikk med dem. Konserten startet. Mens han ventet bak scenen, fikk han være i fred med sin indre stillhet. Endelig, på slutten av konserten, ble hans navn ropt opp. Han gikk ut på scenen i sine fillete klær. Han så ned på hendene sine, og skjønte at han hadde valgt den nye fløyten.

Han forsto at han nå hadde ingenting å vinne og intet å tape. Han satte seg ned og spilte den samme melodien han hadde spilt så mange ganger for sin lærer i fortiden. Da han var ferdig, var det stille en lang stund. Til stemmen fra den eldste musikeren hørtes lengst bak i salen: “Som en gud!”

(Historien ble overført fra japanske folkekilder av Trevor Legett).