En ny fløyte ble oppfunnet i Kina. Og en japansk mestermusiker oppdaget den subtile skjønnheten i tonen. Han tok den med hjem, hvor han holdt konserter over hele landet. En kveld spilte han med en gruppe musikere og musikkelskere som bodde i en liten landsby. På slutten av konserten, ble hans navn ropt opp. Han tok ut den nye fløyten og spilte et stykke. Da han var ferdig, ble det komplett stille i rommet en lang stund. Til stemmen fra den eldste musikeren hørtes lengst bak i salen: “Som en gud!”
Neste dag, da mesteren skulle reise videre, nærmet landsbyens musikere seg ham og spurte hvor lang tid det ville ta en dyktig musiker å lære å spille slik. – Mange år, sa han. De spurte om han ville ta en elev, og de avtalte så dette. Etter at han hadde reist, bestemte de seg for å sende en ung mann. En briljant talentfull fløytist, følsom for skjønnhet, flittig og troverdig. De ga ham pengene til livsopphold og undervisning, og sendte ham på vei til hovedstaden, der mesteren bodde.
Studenten ankom og ble godkjent av mesteren, som tildelte ham en enkelt, liten melodi. Først ble eleven gitt systematisk undervisning, og han mestret alle de tekniske problemene. Han kom til sin daglige leksjon, satte seg ned, og spilte sin lille melodi – og alt mesteren kunne si var: “Noe mangler”.
Studenten øvde i endeløse timer, dag etter dag, uke etter uke. Alt mesteren sa var: “Noe mangler”. Han ba læreren om å endre melodi, men det ville han ikke. Det daglige spillet, den daglige “Noe mangler” fortsatte i måned etter måned. Studentens håp om suksess og frykt for å mislykkes ble stadig forsterket, og svingte fra irritasjon til mismot.
Endelig ble frustrasjonen for mye for ham. En natt pakket han sekken og gikk slukøret derfra. Han fortsatte å bo i hovedstaden en tid, helt til pengene tok slutt. Han begynte å drikke. Til slutt, fattig og sliten, drev han tilbake til sin egen del av landet. Skamfull over å vise sitt ansikt til tidligere kolleger, fant han en hytte langt ute på landsbygda. Han hadde fortsatt sin fløyter, og spilte fremdeles, men fant ingen ny inspirasjon i musikken. Bøndene som passerete hørte ham spille, og sendte sine barn til ham for å ta nybegynnerleksjoner. Han levde på denne måten i årevis.
En morgen banket det på døra hans. Utenfor sto den eldste musikeren fra hjembyen hans, sammen med den yngste studenten. De fortalte ham at det skulle være en konsert samme kvelden, og de hadde alt bestemt det ikke ville skje uten at han kom. Med litt innsats overvant han sine følelser av frykt og skam, og nesten i transe plukket han opp en fløyte og gikk med dem. Konserten startet. Mens han ventet bak scenen, fikk han være i fred med sin indre stillhet. Endelig, på slutten av konserten, ble hans navn ropt opp. Han gikk ut på scenen i sine fillete klær. Han så ned på hendene sine, og skjønte at han hadde valgt den nye fløyten.
Han forsto at han nå hadde ingenting å vinne og intet å tape. Han satte seg ned og spilte den samme melodien han hadde spilt så mange ganger for sin lærer i fortiden. Da han var ferdig, var det stille en lang stund. Til stemmen fra den eldste musikeren hørtes lengst bak i salen: “Som en gud!”
(Historien ble overført fra japanske folkekilder av Trevor Legett).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar